Det er sommer. Jeg sitter på en fortauskafe og ser byen våkne til liv. Vi er i sommeren 2018. En gang på vinteren samme året bestemmer vi oss for at denne sommeren skal vi bli hjemme. At akkurat denne sommeren skal bli et eventyr, det er det ingen som vet da. Vi skal få uker i strekk med rødmende kveldshimmel, varm asfalt og bare bein, vi skal rusle ut i sommerdagen klokka fem om morgenen, og vi legger oss altfor seint på kvelden, ingen har tid til å sove en slik sommer.

Alt jeg vet da er at jeg må lage meg et prosjekt. Jeg vil ikke at disse dagene av norsk sommer skal bli akkurat like de andre dagene i året. Jeg vil løfte disse sommermånedene ut og opp, de skal bli til noe annet.

Jeg bestemmer meg for å bade minst en gang i uka, i løpet av månedene juni, juli og august, det blir tolv ganger. Og hver gang skal være et nytt sted.

Det skjer med en viss motstand. Hvis du aldri har hatt en sommer i Stavanger så synes du kanskje ikke det høres spesielt ambisiøst ut. Hvis du derimot har stått i fjæresteinene en julidag i ti grader og nordavind, da vet du hva jeg mener. Det er ingen fornøyelse, og da bader du ikke fordi du har lyst, men fordi det per definisjon er sommer.

Men med været som kom ble denne utfordringen nesten for lett. Jeg nådde totalt trettisyv forskjellige badesteder i løpet av sommeren, med langt flere bad, for noen steder ble selvfølgelig favoritter hvor jeg dro igjen og igjen. Jeg reiste ikke lenger enn til nabofylket, Hordaland. Og de fleste badestedene var i hjembyen min, Stavanger, noen i Randaberg, Sandnes, og på Jæren. Det hendte det ble tre bad i løpet av en dag, og en skikkelig fin feriedag syklet jeg en tur og badet meg rundt hele Stokkavannet. Og det beste jeg visste? Sykle til Badedammen før andre våkner, svømme lenge og nyte luksusen av et svært saltvannsbasseng helt for meg selv. Og så dra til kafeen hvor jeg får cappuccino og chillicroissant, sitter ute med spurvene og nyter lukten av sommermorgen og lytter til dagen som våkner til liv. Dette er fint. Dette er Stavanger. Dette er min by.

Så hadde jeg jo flaks med været, vil du kanskje si. Stemmer det. Du har helt rett. Men jeg tør påstå at dette ville blitt en eventyrlig ferie uansett vær. For om det hadde blitt en sommer med nordavind, høystøvler og syndeflod, jeg hadde funnet på noe annet. Peis og kakao er og fint etter et bad, ikke sant? Eller utforske nye, lune kafeer med ei god bok under armen? Besøke venner du har fått altfor lite tid med? Til dette eventyret finnes mange veier, en opplagt snarvei er bøkene, de er den mest kortreiste ferien som finnes, de bringer deg hvor du vil, og går du på biblioteket er de også gratis. For det jeg lærte den sommeren at eventyret finnes rett utenfor din egen stuedør, uansett vær, bare du åpner øynene og leter.

 

Badestedenes tre på topp:

Å kåre de beste badestedene er vanskeligere enn du skulle tro.  For meg er Stokkavannet nydelig, fordi jeg kan gå dit på en eventyrsti. Jeg krysser ingen trafikkert vei, jeg rusler på ulendte stier, over stein og røtter, under store trær. Jeg liker Lillestranden på Viste, fordi jeg kommer meg dit lett og kjapt etter jobb, fordi det er fin sandbunn og ikke for langgrunt. Og jeg er blitt en venn av Badedammen, fordi den ligger så sentralt midt i verdens beste by, Stavanger, og fordi det ikke er bølger der. Derfra kan jeg lett frese bort til Fargegata, Nordens Berlin, hvor jeg tar en kaffe på Bøker og Børst. Alt blir i grunnen fint om du kan kombinere det med et besøk her, så enkelt er det.

Men om du skal ha en hjemmeferie, hvor synes jeg du skal dra?

Dyrsnes ved Stokkavannet: Som sagt, jeg er glad i Stokkavannet. Jeg er jenta fra øya, oppvokst med tare mellom tærne og glassmaneter i lomma (ja, jeg samlet dem sånn helt til jeg fant ut at det var ikke så lurt.), som har lært meg å like ferskvann. Har jeg det travelt er det kjapt for meg å stikke ned til Stokkavannet, men du må ofte regne med litt publikum. Tar du derimot noen ekstra minutter og går stien innover mot Dyrsnes, da kan du finne et nydelig lite sted, med en slette for å nyte piknikken, og plass til lek og ablegøyer for familien. Og selvfølgelig bad. Jeg var der en av de flotteste dagene i sommer, og jeg var så alene at det nesten var nifst.

Grønnavigå på Buøy: Grønnavigå er stedet for utflukt og piknikk med hele familien, flere venner og alle generasjoner. Her er det både strand, stupebrett, svaberg og gressletter. De galne kan stupe. De forsiktige (=meg) kan rusle ut fra stranda, de minste kan leke der med bøtte og spann, mens storesøsken kan hoppe og boltre seg hvis de vil det. Det er faktisk ikke alltid så lett å finne et badested hvor flere kan trives sammen, og forskjellige behov ivaretas, dette er et slikt sted.

Brusand, Ogna og Sirevåg: Hvis du bor i Stavanger, ta toget til Brusand og gå stranden helt til Sirevåg, dypp tærne i havet, eller finn et fint, lite sted å bade. (NB! NB! Vær obs på strømmer!) For kortere variant, gå av på Ogna. Det er viktig at du ender opp i Sirevåg, for der finnes nemlig en kafe på stasjonen, Villa Camilla. Den er ikke så ofte åpen, så sjekk det først. Men etter et friskt bad og lang strandtur er det fint med lunsj her før du tar toget hjem igjen, og da kan du sitte på kafeen helt til du ser toget komme.

 

Hva badesommeren lærte meg:

At det er flere som liker å bade enn du tror.

Jeg har ofte hatt lyst å bade, men det er liksom ingen å bade med, trodde jeg. Helt til jeg begynte for alvor, da dukket det opp fra flere steder, perifere bekjente og gode venner, barn, nieser og venners naboer.

At du kan bli hekta og plutselig bader hele året.

Det var noe jeg aldri trodde skulle skje, at jeg kom til å bade midtvinters. Men etter denne sommeren var jeg så godt i gang, det ble helt naturlig å fortsette, med kaldeste høydepunkt da naboen gikk foran meg ut i Stokkavannet og knakk av tynne isflak for å lage en sti til oss.

At du plutselig melder deg på svømmekurs.

Da høsten kom meldte jeg meg på svømmekurs, nivå 1 på Delfinen i varmtvannsbasseng.  Å være glad i å bade er ikke nødvendigvis det samme som å være flink til å svømme. På dette lille kurset viste det seg å være overvekt av bibliotekarer. Betyr det at bibliotekarer er ekstra dårlige til å svømme? Nei da, de er bare spesielt modige! 

 

Boktips med smak av salt sjø:

Barn:

Alice svømmer ikke av Torunn Lian

Serien om Alice er en  nydelig serie om stille Alice i en bråkete familie. I denne boka er det sommer, og foreldrene har bestemt at nå skal Alice lære seg å svømme. Alice er uenig. Søsknene bader som villmenn. Alice greier å snike seg unna, en stund. Men så havner hun motvillig i sjøen, og helt til slutt er det kanskje ikke så verst likevel? Når hun tjuvlåner broren sine dykkerbriller og finner igjen livet i sjøen, det samme hun har sett i boka fra bibliotket,  til og med en kongkylie (som hun kaller det) er det der, helt nede på bunnen.

Aschehoug 2016

 

Ungdom:

Kloden under vann – Den døde soldaten av Ida-Marie Rendtorff

Vi er i en framtid hvor mesteparten av verden er under vann. Det er kun det priviligerte fjellfolket som får leve livene sine over havoverflaten. Lara er eldst av dykkerbarna. De er fattige og livnærer seg ved å dykke etter hva som helst av verdi. Det er farlig arbeid, og boka starter rett på: Jeg heter Lara, er 14 år og har nettopp sett et lik. Slik fanger boka leseren, og holder oss gjennom fortellingen. Vi er på en klode under vann, men likevel i en verden som vår, med blodig urettferdighet og barn som må kjempe for tilværelsen, og mennesker vi kjenner oss igjen i. Boka er den første i en triologi.

Mangschou 2014

 

Voksen:

Havmannen av Carl-Johan Vallgren

I en sjøbod er Havmannen fanget. Søsknene Nella og Robert er fanget i livet sitt, med en far i fengsel og en alkoholisert mor. De blir terrorisert på skolen, slik Havmannen blir torturert i buret sitt. Brutalt, grusomt og godt, for det er og kjærlighet her, i forholdet mellom Nella og lillebroren, i fellesskapet med kameraten Tommy, og i Havmannen. Men dette er altså ikke en roman for bølgebrus og sand mellom tærne, ei heller romantisk skjærgårdsliv. Det er likevel en  bok som dufter sterkt av hav, synes jeg, så sanselig, med en eim av fiskeslo og tang, og salt sjø.

Tiden 2013

Av barne- og ungdomsbibliotekar Tale Østrem

Translate »