Perspektivet i boka er delt mellom fortid og nåtid. Ewa har problemer med å finne fotfeste i nåtiden. Hun sitter og blar i mors album og tenker tilbake på det som var før mor omkom i en bilulykke: på det som kunne vært om alt hadde gått annerledes og på politimannen som sa at det så ut som om moren hadde kjørt rett i fjellveggen med vilje. Det er et vanskelig minne, og Ewa mistet ikke bare moren, men også det som skulle bli en liten søster eller bror. Temaet er sårt, men vakkert formidlet. Teksten har en poetisk bunnklang som innbyr til refleksjon, samtidig som den er lett å lese, med korte setninger og en klar struktur.